Er måling svaret på alt, også i skolen?
Det har slått meg at alle synes å bruke mye tid på målinger/evalueringer. Årsaken kan være at noen som bestemmer tror at det har en positiv effekt. Eller at ledelsen ikke har tillit? Veldig ofte er de "noen som bestemmer" utenfor skolen. Altså, de vet lite om hverdagen og hva som må gjøres på de ulike skoler. Svar på ulike spørsmål skal da gi et riktig bilde av situasjonen. Svarene må naturligvis analyseres av ledere på skolen og eventuelle tiltak skal settes inn. Er det så enkelt?En kan jo også stille spørsmålstegn ved generaliseringen av de målte resultater. Omlag 50 % av studentene byttes ut for hvert skoleår. Det betyr at den energien en bruker har en kortvarigeffekt og i veldig liten grad kan generaliseres. Da blir dette målinger som gjelder for en gitt situasjon og det er vanskelig å lære noe av den da den neste måling vil ha en ulik forutsetning.
De fleste krav kommer fra NOKUT
For alle tertiærutdanninger i Norge gjelder at de må være godkjent av NOKUT. Det er ganske mange krav som må være oppfylt, mange selvfølgelige, andre mer perifere i forhold til faktisk utdanningskvalitet. Det kan fort skapes en illusjon hvor alle som er flinke til å rapportere de riktige svar også er de skolene med best kvalitet. Med andre ord, ledelsen må prioritere å rapportere riktig, fremfor å bruke energien til å øke utdanningskvaliteten.Kvalitetssikring av kognitiv kvalitet?
Om en overfører dette til en produksjonsbedrift ville et avslørt avvik resultert i en prosess som retter opp feilen. Altså veldig konkrete tiltak. Hva om et avvik avsløres ved å stille spørsmål. Vil de svarene være kvantitative og objektive? De tiltak som da eventuelt settes inn, vil de da være riktige? Svaret på det er at så lenge det er mennesker som blir spurt er det nesten umulig å tenke seg at en får objektive svar.| Illustrasjonsbilde hentet fra Kunnskapsdepartementet |
Bekymring
Bekymringen er heller: Hvorfor er det fortsatt slik? Hvorfor har ledelsen på skolen så liten tillit, det nærmer seg misstillit?For mer enn 10 år tilbake skylte det en bølge av økonomiske betraktninger hentet fra næringslivet, inn i det offentlige. Noen økonomer mente at ved å kvantifisere alle tjenester i det offentlige ville de offentlige tjenestene bli mer kostnadseffektive. Nå vet de fleste som har fulgt med at det er en dårlig løsning i det offentlige.
Stikkordet i vårt distrikt er flybussen til Ålesund. Se artikkel jeg skrev her. Flybussen går fra flyplassen selv om den er tom. Den må holde en tidstabell bestemt av busseierne som er fylket. Kritikken har strømmet på uten at det har vært til noen nytte. Dette har satt fart i drosjenæringen. Selv om å ta bussen på et bestemt tidspunkt til flyplassen går greit, vil det neppe gå greit når en skal hjem igjen. Private bilister og drosjenæringen er vinnerne, staten og det offentlige taperne. Hvorfor aksepterer samfunnet at dette gjøres uten å rette det opp?
Linda Lai, professor ved BI, har også stilt spørsmålstegn ved målesyken. En artikkel i Ledernytt 10. november 2013, setter søkelyset på 4 punkt som illustrerer dette på denne måten:
- Minusfokus fremfor plussfokus
- Det måles over en lav sko
- Måler det som er lett å måle, ikke det som er viktig
- Tar ikke måling på alvor
Er det noen vei ut av dette uføre?
Det er ikke vanskelig å tenke seg at dette har gått for langt. Kan det være slik at en må få et generasjonsskifte i de ulike ledernivåene? Når en voksen mann kan hevde at en er for gammel til å lære å bruke pålagte dataverktøy sliter vi.En vei ut av dette kan være å gi skolene tilliten tilbake. Det kan for eksempel gjøres ved at styret stiller krav til en minimums gjennomføringsgrad. Det er tross alt dyktige fagarbeidere vi ønsker å uteksaminere til næringen!
No comments:
Post a Comment